Slagplanen
Jeg skriver tritt og ofte at vi må erklære krig mot lidelsen, men hva betyr det egentlig? Vel, her er slagplanen.
Denne teksten ble i utgangspunktet skrevet som en form for teknisk introduksjon til begreper og politiske trender. Historie, grafer og lange kildelister; ting som utgjør en bra akademisk tekst men en dårlig oppskrift på det jeg ønsker å oppnå: Et sterkt, bærekraftig og solidarisk Norge. Derfor er denne teksten skrevet, ikke med et ønske om å gå inn i det tekniske og de abstrakte argumentene, men konkret på hva som må gjøres, hvorfor og til den grad det er mulig, hvordan. I tillegg så er denne teksten mitt forsøk på å bidra til å bygge dette landet vi deler, da ikke for økonomiske styresmakter og milliardærer, men for vanlige folk. For mannen og kvinnen i gata, heller enn mannen og kvinnen som eier gata.
Teksten vil og være delt i små kapitler om ulik tematikk. Teksten vil være delt i to deler; første del er en enkel og håndterlig forklaring av konsepter og samfunnsstrukturer som, for eksempel: "Hva er arbeiderklassen? Hva er kapitalismen? Hva er antikapitalisme?" Den andre delen vil være konkrete politiske og organisatoriske forslag som jeg personlig jobber for i SV og LO. Jeg anbefaler å lese dokumentet i sin helhet, men det er helt mulig å hoppe til den biten som er mest interessant.
Det er ikke nødvendig å lese teoridelen for å forstå eller ta i bruk løsningsdelen! Dette skal ikke være en bok for de tyngste politiske teoretikerne og professorene, men en enkel håndbok for det som vi, arbeiderbevegelsen, må gjøre for å ta tilbake eierskapet til livene våre.
Husk! Du kan søke etter den delen du leter etter ved å trykke Ctrl + F på tastaturet ditt. På MAC kan du bruke Apple-tasten + F.
Du er en del av arbeiderklassen, men hva er arbeiderklassen?
Årevis med storkapitalistisk propaganda har tegnet arbeiderklassen som denne fattige gjengen som så vidt kan skrape sammen nok til mat. Og, om du ikke er skitten under neglene etter arbeidsdagen er du ikke en ekte arbeider. Lærere, sykepleiere, professorer og regnskapsførere? Nei, de er noe annet. Mellomklassen, middelklassen, kaller de blå det.
Virkeligheten er enkel: Så lenge du er avhengig av å selge verdiproduksjonen/arbeidet ditt, så er du del av arbeiderklassen. Dette er en ufattelig bred betegnelse, men det er den som er mest nøyaktig. For, om du er vasker på et universitet har du mer til felles med professorene og studentene enn du har med eieren av Norgesgruppen. Dere er ikke kapitaleiere som er tittelert til frukten av andres arbeid kun fordi deres navn står på dokumenter; dere er avhengige av å stå opp om morgenen, brette opp ermene og gjøre en dags arbeid. Arbeidet er forskjellig, men verdien er likevel konsekvent.
Dette er utrolig viktig, for det er bare en gruppe med mennesker i Norge som tjener på å splitte arbeiderklassen og skape konflikt mellom grupper med arbeidere: Overklassen. Eierklassen. De som lever av å eie, som håver inn millioner om dagen mens du, som jobber i samme bedrift, som skaper verdiene deres, står igjen med noen hundrelapper. Det er ikke tilfeldig at Spetalen har spyttet penger i rasismebloggen Resett, ei heller er det mystisk at storkapitalistene danner gruppechatter for å diskutere hvordan knuse arbeiderbevegelsen. De vet at de aldri kan vinne i en åpen klassekonflikt der arbeiderbevegelsen står samlet, så de prøver å sette oss opp mot hverandre. Når maten blir dyrere og livet vanskeligere peker de på innvandrerne, som for øvrig har mer til felles med deg enn dem, og sier at innvandrerne har skylda.
Slik de pekte på homofile, transpersoner, mørkhudede, jøder, samer og andre minoriteter. For, eierklassen er ikke ond, men den er avhengig av en splittet arbeiderklasse for å opprettholde sin makt i samfunnet. Og når hatefulle halvfascister stiller seg villige til å tegne fiendebilder av innvandrere eller andre minoriteter så er det en billig pris å betale for en distrahert og uorganisert arbeiderklasse.
Dette kan virke konspiratorisk, men la meg minne deg på, kjære leser: Norges økonomiske makteliter bli i valgåret 2021 avslørt; de hadde opprettet en gruppechat hvor flertallet av de rikeste i Norge snakket om hvordan de skulle knekke Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. Hvor de skulle bruke pengene, og hvem de skulle snakke med; hvilke personer i partiene de kunne lage skittpakker på og hvem de kunne ødelegge. Det virker konspiratorisk, fordi det enkelt og greit er en konspirasjon, og denne konspirasjonen er symptomet på et samfunn som har blitt sykere.
For, er det ikke groteskt? At Norges rikeste rotter seg sammen mot politikere som krever bedre liv for folk flest, kun så de selv kan betale mindre i skatt? Det vitner om et menneskesyn blant de rikeste i Norge, et menneskesyn som ser deg og ditt liv som mindre verdt enn arbeidet du bidrar med. De er villige til å undergrave selve det norske demokratiet for noen kroner mindre i skatt, og de jobber sammen. Da må også vi, arbeiderklassen, stå samlet. Ikke for å straffe de rike, ei heller for å skade dem: Vårt mål, som arbeiderbevegelse, skal være å skape et trygt, fritt og lykkelig samfunn med plass til alle.
Vi vil ha tillit til hverandre i Norge; vi vil tro at naboen er en like god person som vi selv er. Dette Norge, hvor folk er mennesker med rett til gode liv, er et Norge de rikeste danner gruppechatter for å diskutere hvordan de skal ødelegge. Kyniskt, kaldt og totalt hensynsløst.
Vi skal være bedre enn dem. Vi må være det. Vi skal ikke skape et Norge preget av hat og konflikt, med mistillit og frustrasjon. Vi må, om vi skal skape et samfunn som vi orker å leve i, skape et samfunn som er varmt, der vi har tillit til hverandre, og hvor vi står samlet i vår tids viktigste kamp: Klassekampen.
Klassekampen utkjempes hver eneste dag, og motstanderen har allerede organisert seg. Overklassen jobber dag og natt og de bruker store mengder med penger på å finansiere sin del av kampen. Heldigvis er arbeiderklassen i Norge allerede i stor grad samlet bak LO; Norges definitivt viktigste organisasjon. Men, om ikke LO tar denne kampen seriøst; om vi, arbeiderklassen, ikke forstår kampen vi står i, så vil vi tape den. Og, om vi taper klassekampen så vil konsekvensene være drastiske.
USA er et land som har gitt stor inspirasjon til både Norges rikeste og Fremskrittspartiets verste. For, de ser på et samfunn hvor multimilliardærer troner over vanlige folk som en form for ultimat frihet; hvor frihet defineres ikke av arbeiderens mulighet til å definere sitt eget liv, men i hvor stor grad et privat selskap er fritt til å ta livet av folk som er for fattige til å motta behandling. Jeg har diabetes, og er avhengig av insulin for å leve. I Norge dør ingen av diabetes, fordi arbeiderklassen vant kampen mot den private helseindustrien som var klar til å ofre menneskeliv i kampen for profitt. Det offentlige helsevesenet garanterer enhver Nordmann rett til et trygt, lykkelig og sunt liv. Dette, da fordi helsevesenet ser på deg som menneske, heller enn en representant for lommeboka di.
I USA er du ikke et menneske, men en et gissel. Om du har diabetes kan du gjennomsnittlig overleve 7 til 10 dager uten insulin; dette er dager med syreforgiftning, hvor blodet etterhvert blir så surt at det etser i årene dine. En grusom måte å dø på, men en måte som mennesker utsettes for hver eneste dag i USA. Og, fordi diabetikerne i USA ikke ønsker å gå en smertefull død i møte betaler de det de må for insulin. Insulinprodusentene i USA har som konsekvens sett sitt snitt til å øke prisen på insulin. Det koster 780 kroner å produsere insulin som holder en diabetiker i live i et år. Da lever diabetikeren helt som et vanlig menneske, uten videre problemer.
Å produsere insulin som lar en diabetiker leve i 11 dager koster cirka 30 kroner. Selskapene i USA selger samme dose med insulin for 2400 kroner.
I USA er lønningene lavere enn i Norge, da høyresidens superstjerne Ronald Reagan klarte å knuse fagforeningene. Mange jobber for så lite som 60 kroner timen. De fleste som jobber på minstelønn i USA har med andre ord ikke råd til å betale leie; ingen av dem har råd til insulin. De tar opp lån på lån, for å leve enda noen dager. Og, når de dør? Da arver slektningene lånene.
Dette kan selvfølgelig også skje i Norge, om vi taper klassekampen. Så, for min del, når jeg tar med meg mitt røde flagg og møter på demonstrasjon og streik, så er det riktignok en ideologisk kamp for et varmere samfunn.
Men det er og en dødskamp. En dødskamp som utallige mennesker, barn så vel som voksne, har tapt før meg. Ekte mennesker, med liv, drømmer og bankende hjerter har lidd sakte og brutale dødsfall for profitten til insulinselskapene. Holdt som gisler til de ikke kunne betale lengre, og så indirekte drept fordi livene deres var mindre verdt enn 2400 kroner. Det er klassekampens vesen, og en kamp arbeiderklassen i stor grad vant i Norge.
Men, overklassen har fått økonomisk og politisk makt igjen. Fremskrittspartiet rasler med sablene og prøver å splitte arbeiderklassen over religion, hudfarge og legning; Høyre svekket stadig statens makt til å stå opp imot storkapitalistene. Motstanderen har mobilisert, organisert og den hiver stadig mer penger på kampen mot min rett til liv, så vel som din rett til et trygt, varmt og solidarisk Norge.
Du må forstå: Om vi kommer dithen at arbeiderbevegelsen splittes, smuldrer opp og legges i ruiner slik som skjedde i USA, så vil det koste liv. Og når ting begynner å koste liv, kommer det vold; fra desperate mennesker som fellesskapet har blitt for svakt til å ivareta. USA er i knestående, kastet inn i vold, hat og konflikt som konsekvens av årevis med undertrykkelse fra storkapitalistene.
Norge trenger ikke å gå dit. Vi har fått en advarsel fra USA om hva som kan skje når fellesskapet blir uthult og hva det kan koste. Folk i USA har dødd, og de dør hver eneste dag fordi arbeiderbevegelsen i USA lot seg splitte og falt som dominobrikker når kapitalen satte hardt mot hardt. I Norge må vi være sterkere, stå fastere og stå samlet. Bare sammen, som en samlet klasse, i en samlet organisasjon, kan vi samle nok politisk makt til å bygge et sterkt, bærekraftig og solidarisk Norge.
Men, hva betyr det? Hva må vi gjøre for å bygge dette Norge? Konkret, hvordan gjør vi det? Det er det jeg søker å svare på i denne teksten. Men, uansett så er det viktigste som kommer til å stå i denne teksten allerede skrevet: Du som leser står i en historisk korsvei, og om du stiller deg på siden og lar resten av arbeiderklassen kjempe klassekampen for deg, så stiller du deg på kapitalens side i konflikten. Som Desmond Tutu så fint sa: Hvis en elefant har foten på halen til ei mus, og du stiller deg nøytral til konflikten så vil ikke musa verdsette din nøytralitet.
Meld deg inn i LO og et av de tre sosialistiske politiske partiene i Norge; Rødt, SV, eller Arbeiderpartiet; bli med i klassekampen og ta tilbake eierskapet til livet ditt!
Antikapitalisme er sunn fornuft, men hva er kapitalisme?
Norge trenger i dag en retning som er antikapitalistisk. For å forklare hva det betyr så må vi først forklare kapitalismen vi i dag lever under. Kapitalismens dominerende preg er ikke et økonomisk system hvor det eksisterer markeder, men et system hvor de som har pengene (kapitalen) avgjør hvordan selskaper driftes. Det betyr at med andre ord at det ikke er de som produserer verdiene i samfunnet som styrer produksjonen og hvor pengene fra produksjonen går. Dette er et problem for et sterkt og konkurransedyktig Norge av flere grunner, men hovedgrunnen er at det fjerner to kjernekonsepter for det norske samfunnet.
For det første så fjerner kapitalismen eierskapet til livet. For alle som bor i et kapitalistisk system og som jobber i ei bedrift uten å være medeier har ikke eierskap til bedrifta. De kan som den fattige bonden i middelalderen søke audiens hos bedriftens monark, kapitalisten, men arbeideren har ingen rett til å bli hørt. Det setter da arbeideren i et fiendeforhold til kapitalisten(e) som eier selskapet. For, det er ikke interessant for arbeideren om Rema 1000 ukentlig har et overskudd på 1 eller 2 milliarder; dette av den enkle grunnen at kapitalisten ikke kommer til å frivillig gjøre arbeidsvilkårene bedre, ei heller prisene lavere. Dette gjør kapitalisten kun når de presses til det, med få unntak.
Dette er ikke fordi kapitalisten er ond, vel å merke. Det er veldig enkelt å se et oss/dem-bilde også hevde at vi er de gode og at de er de onde; det finnes små kapitalister som er vel så undertrykte som velstående arbeidere. Dette, da fordi vi alle lever under kapitalismens undertrykkelse, og det er kun gjennom solidaritet med hverandre at vi kan overvinne kapitalismen. Mange land har prøvd å henrette makteliten på toppen og forventet at landet fra der automatisk skulle bli likestilt, men strukturene som makteliten stod på forblir, også etter at toppen på pyramiden er borte. Det må derfor ikke være antikapitalistens mål å fjerne toppen på pyramiden, men å snu pyramiden på hodet.
La meg forklare: Det sies at vi i Norge lever i et demokrati, men dette stemmer bare vekselvis. Vi har valg hvert andre år, og i disse valgene kan vi velge representanter til kommunestyre, fylkesting og storting. Dette er for øvrig mye mer demokratisk enn flertallet av land i verden, men utenfor disse to valgdagene er Norge et autokrati/diktatur. Det vil si, man må adlyde kapitalistens lover og regler, innenfor rammevilkårene laget av Stortinget. Disse uoffisielle lovene som bedriften selv håndhever har man ikke rett til å demokratisk være med på å påvirke; i stedet så har vi tillitsvalgte med varierende grader av makt gjennom LO.
Tenk om det norske Stortinget ikke bestod av 169 folkevalgte representanter, men heller 158 Stortingsplasser fordelt på de 158 rikeste i Norge. De resterende 11 plassene kunne man så stemme frem, med en representant fra hvert fylke. Det er slik de fleste store selskapene i Norge i dag er bygd opp, der de så vidt møter de demokratiske minimumskravene stilt av nasjonalstaten Norge. Vi ser og at store selskaper med inspirasjon fra utlandet har prøvd å kvele også dette demokratiet; Power, Elkjøp, og PostNord: Selskaper som har innført bonuser for folk som ikke har demokratisk forhandlede tariffavtaler, og som slik sett prøver å kjøpe sine arbeidere ut av sine demokratiske rettigheter.
Det er motbydelig, men det er kapitalismens vesen. Disse bedriftene går bra, og under COVID-pandemien har de gått ekstra godt. Likevel er de skamløse i sin søken etter større profittmarginer og setter seg selv i enorme PR-katastrofer kun for å tyne noen tusenlapper fra uorganiserte arbeidere. Dette hadde selvfølgelig ikke skjedd i en bedrift der arbeiderne selv kunne velge representanter til bedriftsledelsen, da det ville være å selge sin egen stemmerett.
Det er for øvrig forskjellen på høyresiden og venstresiden i politikken. Det er mange nyanser og nyansene hører ofte til regioner; det er en helt annen venstreside i Chile enn det er i Norge. Fundamentalt er det likevel slik at venstresiden i Norge, som i resten av verden, søker å minske mengden hierarki i samfunnet. Man anser hvert menneske som en ressurs i seg selv og som en likeverdig deltaker og nødvendig part for at samfunnet skal eksistere. Man anerkjenner selvfølgelig at noen mennesker er bedre på andre ting enn andre og at disse menneskene da burde få muligheten til å utføre tjenester og oppgaver for fellesskapet, uavhengig av om det er i privat eller offentlig sektor.
Utfordringa til kapitalismen og dens største kjæledegge, høyresiden, er at høyresiden fundamentalt er en hierarkisk ideologisk retning. Den forsvarte det absolutte monarkiet til Sverige slik den i dag forsvarer de økonomiske monarkiene, dette da med en fundamental tro på at samfunnstoppene i samfunnet er topper fordi de er bedre enn andre. Det har eksistert forskjellige argumenter bak ideen om at noen mennesker er fundamentalt mer verdifulle mennesker enn andre, som eksempelvis rase, religion, bakgrunn, legning og kjønn. Ved hver korsvei har likevel høyresidens hierarkiske verdisyn måtte vike.
Når høyresiden har veket er det da ikke for venstresiden, men for folket. Venstresidens ideologiske tiltro til å minske hierarkier i samfunnet har generelt vært populært i samfunnet, og konsekvent har det ofte vært venstresiden som har ført folkets vilje. Likevel er det ikke slik at venstresiden, og spesielt ikke Arbeiderpartiet, har noen unik rett på folkets vilje. I lang tid var Arbeiderpartiet en enorm politisk kjempe i Norge, der dets slagkraft kom fra en særdeles demokratisk og desentralisert partiorganisasjon. I tillegg var det en streng ledelse som håndhevet vedtekter med politisk og ideologisk overbevisning. Med andre ord: Man skapte en organisasjon som kunne finne folkets vilje gjennom organisasjonens eksistens, og som kunne føre den som politikk gjennom folkevalgte som representerte vedtektene. I tillegg var den i lang tid ikke bare en samarbeidspartner med LO, men rett og slett LOs politiske verktøy. Dette var viktig, for det samlet hele den norske arbeiderbevegelsen og venstresiden i en politisk organisasjon; en organisasjon som da kunne bruke tid og energi på å bygge Norge i stedet for å kjekle om hvilket parti som burde ha hvilke posisjoner i diverse fagforeninger og demokratiske organer.
Norge er fundamentalt et antihierarkisk samfunn. Vi liker å ha eierskap til våre liv, og vi liker å selv føre livene våre. Da, for oss selv og våre, heller enn for monarker. Dette ser du, for vi tolerer kun monarkiet på den betingelse at det ikke har noen reell makt og derfor ikke står over den jevne nordmann, men heller under. Det vil si, monarkiet eksisterer på folkets nåde, og det er folkestøtten som muliggjør kongehuset.
Dette er for øvrig ikke et radikalt sosialistisk perspektiv som Sylvi Listhaug og hennes McChartyistiske partifeller ville hevdet. Dette var det Norges grunnlov som hevdet i 1814: At Norge ikke eksisterer for å tjene monarken, ei heller at det norske folk eksisterer for å tjene Stortinget; Stortinget og monarkiet eksisterer for å tjene oss.
Da må man stille seg spørsmålet: Hvorfor stiller vi ikke de samme kravene til milliardærene i Norge? Rema 1000 gikk i 2020 med over en milliard kroner i overskudd i året; dette skjedde samtidig som mange gikk en økonomisk, sosial og kulturell vanskelig tid i møte. De satte likevel ned hælene når LO krevde lønnsøkning, og matvareprisene har gått opp. Matvareprisene har da ikke gått opp fordi Rema 1000 går dårligere enn før, men fordi de har større handlingsrom for å tyne befolkningen enn før. Hva er det som gjør at Odd Reitan får trone på toppen av hierarkiet, med rett til å kreve det han ønsker fra sin monark-aktige posisjon?
La det være tydelig: Odd Reitan har ikke produsert varene i butikkene, ei heller har han solgt dem. Han har ikke flyttet dem til varehyllene og han har ikke vasket gulvene. Han har pekt ut retning for sin kapitalistgruppe, men hva ligger til grunn for å si at han er en bedre monark for imperiet som er Rema 1000 en enn gruppe av Remas mest dedikerte arbeidere? Ifølge Eidsvollsmennene, ingenting.
Avslutningsvis: Jeg hadde en kamerat en gang når jeg satt i fylkesstyret i AUF i Trøndelag. Han sa det at Arbeiderpartiet hadde mistet tilliten til at folket kunne styre; med andre ord så hadde Arbeiderpartiets ledelse adoptert den samme posisjonen som det markedsliberale Høyre, og erklært seg kapitalistisk heller enn antikapitalistisk. Jeg tror forøvrig at han hadde rett da, og har rett nå. Problemet til Arbeiderpartiet er at kapitalismen er upopulær; ingen liker å høre at de er mindreverdige i forhold til kapitalist-monarker, og enda færre liker å føle det på kroppen. Så, når Arbeiderpartiet tar kapitalens side i konflikten mellom folk og kapital gjør det Partiet som, en gang i tiden kunne få rent flertall på Stortinget, upopulært. Partiet som hadde statsministeren Einar Gerhardsen; en statsminister som hevdet at Arbeiderpartiets misjon var å bygge et sosialistisk samfunn for vanlige folk, gjennom en lang revolusjon.
Jeg er kynisk av meg; jeg tror folk i stor grad prioriterer sin egen velstand over andres. Det er nettopp derfor vi ikke kan la kapitalen få sentralisere økonomisk og politisk makt; fordi det kommer til å gå utover din velstand! Ved å endre lovverket slik at arbeidere ved en bedrift kan kreve en demokratisering av bedriften gjennom en avstemning kan man forhindre utflagginger og kapitaleiere som tar uforsvarlige utbytter ut av selskaper og dermed sender dem inn i dødsspiraler. En stor feil mange tidligere sosialistiske og selverklærte kommunistiske regimer har gjort er å påtvinge demokrati på arbeidsplasser hvor det ikke var ønsket. Noen bedrifter og deres ansatte ønsker enkelt og greit at bedriften forblir et monarki; noen bedrifter fungerer rett og slett bedre som monarkier. Utfordringen er den at ikke alle bedrifter fungerer best som monarkier, og ved enkelte tilfeller så skader det aktivt alle i Norge at ikke eksisterer demokratisk styring i enkelte selskaper. Eksempelvis så skader det hele arbeiderklassen i Norge at matvarekjedene har monopolisert markedet og konsekvent presser uproporsjonalt høye priser på oss alle, inkludert de som jobber ved bedrifta. Det kan tenkes at kapitaleierne til matvarekjedene ville tenkt to ganger ved å presse prisene uforsvarlig om det forekom en trussel om demokratisering av bedriften ved et eventuelt prisløft. Sekundært så bør Norge i større grad skattlegge kapitalistiske bedrifter og i mindre grad skattlegge ko-operativer som er eid av arbeiderne som jobber i dem.
Hvorfor? Jo, det første er det etiske. Det er fundamentalt sunnere at en bedrift er demokratisk styrt av de som produserer verdiene i bedrifta. Utover det så er det mer samfunnsøkonomisk gunstig om staten legger til rette for ko-operativer. Dette er fordi at når pengene blir noenlunde jevnt fordelt internt i en ko-operativ så blir mer av de pengene brukt i den lokale økonomien; da lokal i forstand kommune, fylke og i nasjonen Norge. Dette vil videre styrke vanlige folks økonomi, fordi mer av pengene sirkulerer på de lavere økonomiske planene. Dette er i sterk kontrast til det nåværende systemet hvor man sidestiller ko-operativeer med aksjeselskaper og konsekvent oppfordrer til å flytte penger ut av landet ved å la enorme selskaper opprette skallselskaper eller ved å tillate at Norges rikeste kan kjøpe seg dyre luksusvarer som sjeldent produseres i Norge. Når Norge velger å ikke aktivt støtte opp under demokratisering og ko-operativer så velger Norge å støtte opp under sentralisering av økonomiske ressurser; dette gjør at den øverste prosenten, eller bare kapitaleierklassen, kan tviholde på en andel av Norges rikdom. Når denne rikdommen så brukes på investering i utenlandske selskaper, eller bare settes inn på høyrentekontoer som ikke mater norsk økonomi så blir kapitalismen i sum en form av verdieksport ut av Norge, som kun kapitalistene tjener på. Da, selvfølgelig på arbeiderklassens bekostning.