All makt i dette First house

All makt i dette First House

“All makt i denne sal”, sa Johan Sverdrup i 1872 mens han holdt innlegg om en statsrådsak. Og, slik er det jo; i Norge så har man lenge vært enige om at makt ikke er en rettighet som hører til konge, aksjeeier eller politiker. Makt, erklærte man, kommer fra folket og mekanismene vi bruker for å transformere folkets vilje til rammevilkårene for våre liv.

Og, fordi makt som ikke kommer fra folkevilja aldri kan være legitim er makt som kommer fra folkevilja nødvendigvis selve symbolet på legitimitet. Med andre ord: Når stortingspolitikerne gjør jobben sin og representerer folkevilja så finnes det ingen mer absolutt makt i Norge, da den bygger på selve grunnlaget for at Norge eksisterer; tanken om at vi alle er deltakere i ett og samme samfunn.

Så, når 169 personer får ansvaret for å forvalte rammevilkårene for alle liv i Norge, hvordan har det seg at den jevne nordmann har høyere tillit til både ideelle organisasjoner og fagforeninger, enn til våre øverste folkevalgte? For det er nemlig slik nå at av Norges institusjoner så er ikke lengre Stortinget på topp; der har ikke Stortinget vært på en stund, faktisk.

Når dette tillitsbarometeret analyseres er det lett å peke på noen skandaler eller å (rettmessig) hytte knyttneven i retning kjøpekraft og levekostnader. For meg er det noe som skurrer da. Ikke fordi jeg er uenig; selvfølgelig får man mindre tillit til Stortinget når Stortinget med knusende ro fører en strømpolitikk som truer med å ta fra folk både jobb og hjem. Men, hvis man har både hodepine og feber så er det sjeldent klokt å anta at feberen i seg selv er roten til alt ondt. Selv om feberen antageligvis forårsaker en hodepine, så er det også noe som forårsaker feberen; med andre ord så tror jeg ikke strømprisene i seg selv er det som skaper mistillit mot Stortinget.

Så, hva mener jeg med det? Jo, på samme vis som hodepine og feber begge kan stamme fra en underliggende årsak, som eksempelvis en forkjølelse, så tror jeg at mistilliten og strømprisene også stammer fra samme underliggende årsak. Da blir spørsmålet ikke lengre “Hvorfor faller tilliten til politikerne?” men “Hva er den underliggende årsaken til at Stortinget fortsetter å føre politikk som gjør at vi mister tilliten til Stortinget?”

Eller, enda enklere: “Hvorfor gjør ikke Stortinget jobben sin?”. For det er jo den fundamentale følelsen man sitter på når Stortinget, som har som ansvar å utføre folkets vilje, nekter å føre politikk som har støtte i over 80% av nordmenn; det er omtrent der oppslutningen for en makspris på strøm ligger, for eksempel. Det er veldig enkelt å peke på regjeringa eller statsminister men det ufravikelige fakta er dette: Om Erna eller Sylvi hadde vært statsminister så hadde det fortsatt ikke vært flertall for en makspris på strøm; selvfølgelig i hovedsak fordi Stortinget vedtar ting uavhengig av regjeringen. Men, sekundært, og kanskje viktigere: Høyre er jo imot makspris på strøm og Fremskrittspartiet gikk aktivt inn for å skjevfordele makten i strømmarkedet fra strømkunder til strømselskaper.

Så, hvorfor? Hvordan har det seg at Stortingsflertallet helt åpent og ærlig fører upopulær politikk som aktivt bidrar til å skape fattigdom blant vanlige folk? Det er lett å svare med banal politikerforakt; “politikerne bryr seg ikke!/skjønner ikke at vi har det hardt!/er tåkefyrster!”. Men Norges stortingspolitikere er jo ikke romvesener og det er i tillegg ingen enkel ting å være politiker på noe nivå så jeg kjøper ikke forklaringen om at de ikke er kloke nok til å forstå.

Jeg tror det handler om at den norske demokratiske modellen er i ferd med å bli utdatert og konsekvensen er at det føres politikk som man generelt har lite eierskapsfølelse til. Nå, la meg være helt tydelig: Jeg mener ikke at hele Stortingsmodellen og det representative demokratiet er utdatert. Men, jeg mener at det begynner å bli ganske innlysende at den ikke lengre fungerer som den skal.

Eksempelvis: PR-byråer har fått en enorm innflytelse i politikk på toppnivå i Norge og det har blitt pinlig synlig; man kan rett og slett få inntrykket av at PR-byråer som First House har mer politisk kraft enn enkelte valgkretser. I tillegg så er det flere av våre folkevalgte som gjør karriere i PR-byråene etter at de har gjort ferdig sin tjeneste for det høyeste mandatet vi har i Norge; det burde bekymre alle og enhver at Norges største aviser omtaler koblingen mellom Storting og PR-byråer som en “svingdør”.

Med andre ord: Det eksisterer i dag mekanismer på Stortinget som motiverer Stortingsrepresentanter til å velge egen karriere fremover fremfor å gjøre jobben som som Stortingsrepresentant; da i stor grad fordi det er for få mekanismer for vanlige folk til å påvirke politikerne samtidig som milliardærer i enorm grad og med stor iver har utvidet sine innflytelsesverktøy.

Uten å fremme noen konkret løsning, for det er snakk om store krefter med store problemer som antageligvis ikke kan løses i ett enkelt avisinnlegg, så vil jeg påpeke: Om våre stortingsrepresentanter ikke snart selv tar ansvar for å verne om sin yrkesstolthet og det verv de er så priviligerte å få holde så må det innføres mekanismer som lar vanlige folk bidra direkte i Stortingsprosessene. Alternativet vil være en sakte samfunnsoppløsning hvor tillit brytes ned og milliardærene uhemmet får fortsette sin sentralisering av makt i Norge. Vi har sett denne prosessen i USA så vel som i Storbritannia; å tro at Norge skulle være immun mot den samfunnsmessige giften som er ulikhet og mistillit er ikke bare naivt men farlig.