Den første seieren

Ingen politiske organisasjoner har noen rett til å eksistere om de ikke har en visjon for samfunnet de skal bygge. 

Det er en enkel grunn til at Arbeiderpartiet særskilt, men også det generelle konseptet “politikk” mister popularitet i Norge: De har blitt synonyme med “administrasjon”.  Interesse for hvem som administrerer kan kun eksistere om systemet man styrer er forankret i befolkningen. Når folk da opplever mindre frihet, i form av redusert kjøpekraft, i form av mindre politisk påvirkning, i form av dårligere livskvalitet på grunn av svekket velferd - da mister systemet som raner dem for frihet sin forankring. Men, systemet er ikke bare “kapitalismen”, “sosialdemokratiet” eller “velferdsstaten” - det er arbeidsplassen, bygda, kommunen, fylket, Norge, EU, verden. På hvert eneste nivå så opplever menneskeheten stort sett tilbakeslag. Responsen til dette har variert, men over hele den politiske fjøla så ser man samme narrativ.

Debatten handler om hvilke redskaper vi skal kaste over bord for å berge båten fra å synke, når den nå faktisk er i ferd med å gå på grunn! 

Nå, jeg er SV’er langt utpå venstresida, men dette er absolutt ikke bare en sentrums-høyre greie. Også i SV så har man, med rette, snakket mye om å gjøre tannhelse til en del av helsevesenet, og man har aktivt kjempet for å utvide eller beskytte velferdsstaten. Dette mener jeg er riktig, selvfølgelig, men nå har vi fått unge voksne som ikke har opplevd samfunnsoptimisme en eneste gang i løpet av livet. Særskilt blant unge, men også i samfunnet generelt så har troen på at fremtiden blir bedre enn fortiden falt dramatisk. Til tross for at samfunnet aldri har vært mer produktivt, så har ikke nordmenn hatt så lite tillit til at den produktiviteten vil gagne dem som nå. Ikke unaturlig, når vi ser at automatisering og effektivisering stort sett går utover arbeidere, heller enn å hjelpe oss inn i større velstand. 

I samfunn der produktivitet og fremtidstro ikke lengre henger sammen så er veien til mistillit, uro og vold veldig, veldig kort. Dette har andre land som USA, Storbritannia og Russland veldig tydelig demonstrert for oss. 

Det er ikke lengre nok å krangle med Høyre om hvilke verktøyer vi har tenkt å beholde, om vi aldri bruker dem til å bygge noe. Så, la oss overlate til høyresida å diskutere hvilke verktøy det er best å kaste over bords - vi må ta tilbake styringa! Det duger ikke å bare være opposisjon til Høyre; om noen i samfunnsdebatten burde vite at styring trumfer tilfeldige impulser når det kommer til konkrete mål, så bør det jo være oss. Men det er også naivt å tro at et bedre samfunn kan vedtas - det finnes ingen tillitsreform for samfunnet. Den vokser naturlig, når forholdene er riktige. Vi må ikke bare tørre å begynne å tenke stort for hvilken verden det er vi vil oppdra ungene våre i - det er vår fordømte plikt.

Her er mitt konkrete forslag: De forskjellige politiske partiene på venstresida er en styrke, for de tillater oss å (potensielt) ha mange forskjellige kulturer som jobber mot de samme målene. Dette er derimot helt meningsløst om vi ikke vet hvilke mål vi har, eller om de ikke er forankret i partiorganisasjonene. Derfor må det være et krav at alle i Rødt, SV og Arbeiderpartiet er medlemmer i LO, slik at man får et felles forum. I tillegg så må LO opprette en organisert patrulje som systematisk besøker arbeidsplasser for å opprette klubber som kan tegne tariffavtale. Storstreiken viste oss at demokratisering av arbeidslivet, selv med veldig kort forankringstid var veldig populært - se for dere hvordan en organisert og forankret demokratisering kan spille ut. For, det bør være det som er neste mål i vår marsj mot frihet: Demokratiseringen av Norge! Kun når folk igjen føler de har eierskap til hverdagen sin vil det være mulig å begynne å hele samfunnsveven som vi alle er avhengige av.