Menneskets krig mot lidelse

“Verden er urettferdig”, ble jeg fortalt. Det ble underforstått at jeg skulle godta det, at verden var urettferdig. Jeg tror jeg var fire år gammel og allerede da kjente jeg at det ulmet når jeg ble fortalt at jeg skulle godta verdens urett.

Jeg tenkte en tanke. Jeg husker ikke de konkrete ordene men jeg må ha tenkt denne tanken tusen ganger siden: Hvis verden er urettferdig, hvorfor ikke gjøre noe med det? Hvis verden fundamentalt er urettferdig, hvis noen mennesker er overlatt til lidelse og elendighet av en brutal og hensynsløs verden, hvorfor ikke utfordre denne uretten?

Nå, ikke misforstå: Jeg anerkjenner at den første gangen jeg tenkte den tanken så var det antageligvis fordi noen hadde fått leke med en leke dobbelt så lenge som meg, eller noe annet trivielt. Men jeg ble eldre og med alderen så kom nye erfaringer som fødte perspektiver. Tidlig så falt jeg for historiefaget og i dag er jeg historiestudent; jeg blir ofte spurt om hvorfor. Jeg svarer at det er interessant, men virkeligheten er den at jeg elsker det historien representerer. La meg utdype:

Lenge så var mennesket maktesløst ovenfor verdens urett og lidelse. Livet var kort; i jakte og sanke-samfunnene estimerer man en gjennomsnittlig levealder på 30 år. Jeg er 22 og i mine 22 år har jeg allerede komfortabelt overlevd to-tre ting som ubønnhørlig og brutalt hadde tatt livet av meg om jeg hadde levd da. Mest spektakulært av disse er min diabetes; sukkersyke som de lenge kalte det.

Man estimerer at mennesket er om lag 300.000 år gammelt. Et konservativt estimat anslår at i 299.900~ av de årene så ble sukkersyke og dens symptomer assosiert med en helt sikker død. Kroppen makter ikke å bruke sukkeret/karbohydratene man tar til seg, så det bygger seg opp i blodet. Høyt blodsukker. Over tid så blir blodet surere og surere, til du til slutt får syreforgiftning. En tilstand hvor du virkelig har følelsen av at du etser bort, fra innsiden og utover. Selv har jeg bare opplevd en utrolig moderat versjon av det, men det var nok til at jeg har tatt diabetesen min med stor høytidelighet i ettertid.

Poenget er: I minst 299.900 år, antageligvis flere, så var dette den langsomme og smertefulle døden som hver eneste person med diabetes gikk mot. Noen ble født med det, noen var bare uheldige og utviklet det etter å ha overlevd en annen sykdom, noen fikk det som følge av livsstil. Og, i 299.900 år så måtte man bare bite tennene sammen og se på at venner med diabetes fikk valget mellom sultedøden og syredøden.

Historien er full av slike historier; tusenvis av lange, smertefulle og jævlige år hvor menneskers liv var preget av lite annet enn meningsløs smerte. Min personlige teori er at religion kom til som en konsekvens av dette; når det er så mye smerte i verden så må det jo være en mening bak det? Det var i alle fall en trøst for moren som nettopp mistet barnet sitt til diabetes på 1600-tallet.

Men, en dag i 1921 så fikk menneskeheten endelig et våpen mot den sikre døden som var sukkersyken. Da ble det kunstige insulinet oppfunnet; et mirakuløst stoff som nærmest eliminerer konsekvensene av å ha diabetes. I land med robuste helsevesen er diabetes i dag sjeldent, om i det hele tatt, dødelig.

Det er nemlig dette historien handler om, og det er det som gjør den så interessant; den handler om menneskeheten som utfordrer verdens urett, lidelse og faenskap. Hvordan mennesket gikk fra å akseptere enhver lidelse som en straff fra gud(ene), til å kreve verdige, trygge og lykkelige liv. Hvordan man systematiserte kampen mot naturens tilfeldige og meningsløse vold og hvordan man seirer, en kamp om gangen.

Jeg skrev at mennesket i 1921 fikk et våpen mot sukkersyka, men insulinets oppfinnelse var ikke det viktigste våpenet som til slutt overvant demonen som var sukkersyka. Det viktigste våpenet var solidariteten som finansierte og muliggjorde oppfinnelsen av diabetes. Solidariteten som skapte og skaper helsevesener som har som mål å hjelpe, å kurere. Vi vet, fra amerikansk erfaring, at insulinet hadde vært totalt maktesløst i kampen mot lidelsen om ikke det av robuste helsevesen ble gitt bein å stå på.

Å engasjere seg i et sosialistisk parti er å ta del i denne kampen mot verdens lidelse. Det eksisterer fortsatt enorme mengder lidelse og det er fortsatt høylytte stemmer som krever at vi skal akseptere verdens urett. “Verden er urettferdig”, erklærer de.

Men den må ikke være det! Fra det første mennesket for første gang trakk pusten så har vi kjempet mot lidelse og for trygghet, frihet og lykke. Det er vår arv som menneske; vi står på skuldrene til milliarder av mennesker som har gitt oss det beste utgangspunktet i verdenshistorien til å utfordre lidelse; ikke kast vekk din mulighet til å delta i krigen mot verdens lidelse!

Engasjer deg!