Vi trenger en seier

Fra bunnen av mitt hjerte: Jeg er så lei av å høre om såkalte styringspartier som går til valg på å mest mulig skånsomt styre samfunnet i grøfta. Det høres ekstremt ut, men situasjonen er også ekstrem. Om du ble født på det tidlige 2000-tallet så har du så og si ikke erfart en eneste epoke med oppturer i ditt liv. Fra krigen på terror som mobiliserte vanvittige mengder død og ødeleggelse på mildt sagt skjørt grunnlag, til finanskrise, uendelig prisvekst på bolig, flyktningkrise, fremveksten av fascisme, klimakrise og pandemi. Når man endelig kommer ut av en krise, hvor næringslivstopper trygler om forståelse for økte priser og støtte fra statsapparatet, så må beltet på nytt knyttes strammere rundt livet for bolverket mot slike kriser. 

Arbeidere har aldri vært så produktive som de er i dag, noensinne, i hele menneskehetens historie. Køa som leder til matutdeling for fattige har heller aldri vært lengre; mange av menneskehetens mest produktive arbeider står i den køa! Og, hva går Norges mektigste partier, Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og FrP til valg på? I beste fall så er det snakk om en sakte nedbygging av beredskap i Nord-Norge, på et grunnlag så spektakulært at det er vanskelig å begripe: For at helseforetaket skal kunne realisere den nyliberale fantasien om at sykehus skal gå i pluss! Man bygger ned noen av verdens beste fagmiljøer, spesialisert gjennom årtier på å håndtere noen av verdens vanskeligste forhold, fordi man nekter å innse at sykehus kanskje ikke bør være en inntektskilde for staten. 

Dette er det Arbeiderpartiet og Senterpartiet som gjør, ja, men tanken om at samfunnets oppgaver først og fremst skal være varer du selges er ikke deres tankegods - det hører primært til ideologien som Høyre og FrP fronter, markedsliberalismen. Denne troen på at enhver oppgave løses best av at de med økonomisk makt skal konkurrere mot hverandre for å selge enhver gode i samfunnet som en vare, har så til de grader slått sprekker. Likevel tviholder de fanatisk på den, mens de kaster konsekvensene av en kvasireligiøs tro på markedet over på et utall syndebukker. “Wokeisme” har ikke smadret rekrutteringen i helsevesenet - overstyring av arbeiderdemokrati, oppdelingen av helsevesenet og nedbygging er det som dreper viljen til å være frontlinje mot samfunnskollaps. Historien generelt, men særskilt Norge sin historie er en historie om et folk som står på gjennom enorme vanskeligheter - og tro meg, det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Jeg er ikke stolt av rødt, hvitt og blått, men av kampen for den friheten, likheten og solidariteten de fargene ofte har stått for. 

Vi var en gang et land nesten uten fattigdom, og veldig få tror ærlig på at vi må være et land med fattigdom - at det eksisterer fattigdom i Norge er, om ikke villet politikk, så er det noe det politiske flertallet aksepterer. Frihet, tillit og identitet er ikke varer som du kan selge, men det er likevel krefter som samfunnet er helt avhengig av for å gå rundt. Nå har vi fått utallige varsler om hva som skjer med samfunn hvor retten til verdige liv blir lagt ut på anbud. Vold preger mange land, for når folk mister troen på politiske prosesser og ikke lengre føler eierskap til lovene, da blir det urimelig å kreve at de skal respektere dem. Også i Norge har lovløsheten som er fattigdommens tvilling begynt å ta rot - å ansette detektiver på butikkene for å ferske de som må stjele dagligvarer for å ikke sulte fungerer bare til du er den som må stjele.

Nå må makta slutte å pjatte om hvilke tjenester Norge AS skal selge sine innbyggere - la oss heller begynne å snakke om hvilket samfunn vi skal bygge for hverandre, og for våre barn.