Kronisk Ironisk

Det lukter surt, for noe har begynt å råtne. I for mange innlegg som driver samfunnsdebatten, i alt for mange boktitler som pryder hyllene og i nesten enhver samtale om de tingene som virkelig bryr noe, siver den grusomme stanken av ironi gjennom. Gang på gang, når hardt bør settes mot hardt så de myke og svake tankene kan erstattes med sterkere og mer robuste tanker, så vernes hele tankeapparatet av et mektig skjold - ironien. Ironien, som skåner deg fra å måtte tillegge ting vekt eller å handle i aktverd, hindrer deg også fra å ta innover deg verden du lever i. Når man møter enhver konflikt med å hevde at man ikke tar konflikten seriøst så har det en dramatisk følge som ikke er umiddelbart innlysende; konfliktene og de som driver dem vil til slutt nekte å ta deg seriøst.

For, hvem kan ta den som er kronisk ironisk seriøst? Den ironiske vil hevde at de bare ikke bryr seg, eller at de har styrken til å ikke la sitt hjerte blø for andre mennesker - virkeligheten er selvfølgelig en annen, for den apatiske hadde ikke trengt å kødde seg gjennom tragedie. Den sterke trenger ikke et skjold for å parere sorg eller for å tåle konflikt, for den sterke blir definert presist slik på grunn av sin evne til å virkeligheten som soldat for menneskeheten.

Jeg sier ikke at det er feil å ha hjelpemidler i møte med en, ofte, hjelpeløs virkelighet. Å søke styrke i vennskap, eller å finne mestring i psykisk helse; dette er metoder for å bli sterkere på. Det som skiller ironien fra andre hjelpemidler er at den trivialiserer andres lidelse; den gjør andres smerte til underholdning, og du gjør deres bør tyngre samtidig som du nekter å bidra å lette den. Ironi er selvfølgelig også et verktøy som kan brukes, men å ha en ironisk tilnærming vil over tid bedøve deg. Ikke bare fjerner bedøvelse smerte, men en bedøvet hånd kan heller ikke kjenne hånden den holder. Den kan ikke kjenne hjertet til det førstefødte barn, eller varmen fra kjærestens barm.

Å bli immun mot de ting som folk lever for - frihet, kjærlighet, tilhørighet - er å bli immun mot livet. Verst av alle er de som er så inntullet i ironi at de helt har mistet veien ut, eller til og med forsøker å gå lengre inn. De vil etter hvert ikke lengre vite hvem de er, bare hva de kan gi til markedet. Markedet vil alltid kreve at de produserer, og de får en tilbakemelding i form av et fast tall på konto - da er det for øvrig kun mellomlederen som utbetaler lønn som lever, for det er kun dem som forteller den ironiske arbeideren hva de er verdt. Lite kan være mindre mektig, mindre verdig, mindre meningsfylt, enn å basere sin verdi på tilbakemeldingen til et system som søker å gi deg minst mulig verdi tilbake, for å maksimere egen uttelling.

Og, når du ikke lengre kan eller vil jobbe - når sjela di endelig blir så lei av deg at den slutter å mate deg med driv som du i årevis har kastet bort, eller når kroppen din endelig kreperer under selvforakten din - hvor skal du da finne mening? Skal du le bittert, du som hatet mer enn alle de andre og som nektet deg selv glede, fordi du, du var den mest opplyste av dem alle? Du som så at alt var verdiløst, at ingen latter brakte glede, som pisset på de som bygde sandslott og turte å drømme, hvor skal du finne ro når hendene dine har blitt det sinnet ditt alltid var? Når ironien din drukner i drikken du kastet opp for å slippe å føle, eller når lyden av hjertet ditt som hamrer når du drukner virkelighet i endeløs trening endelig stilner, hva skal du gjøre?

Trygle om en dag til? En uke til? For hva, å hånflire av de som var dumme nok til å gi deg hjelpen du tryglet etter? Ikke en gang svin er så utakknemlig at de mobber den som åpner grinda til svinebingen.

“Jeg er da ikke noe svin!” kan du påberope deg, men hvordan vet du hva du er? Du som har pustet, spist, dretti og kastet opp ironi? Det er et kjent faktum at griser ikke kan se opp - kan du? Og hvis du løfter blikket, klarer du å gråte? Klarer du å gråte, slik romerne krevde at deres modigste soldater skulle gjøre når vennene deres falt på slagmarka? Eller søker du enda en gang dekning bak ironien, livredd for å føle?

Hvordan kan du forvente at noen skal være glad i deg, du som ikke en gang makter å være glad i mennesket? Du som ikke kjenner stolthet når mennesker tropper opp for å lære og lære bort, du som håner de som står i regnet og snø mens de kjemper for frihet? Du som ikke orker å bry deg om dine medelever, medarbeidere, medmennesker - du som hører dem prøve å verve deg til livet, og som spotter deres driv til å utfordre naturlovene. Så overbevist om at lufta må smake forråtnet søtlig av ironi er du at de som rensker lufta med sitt genuine engasjement, de som lar sitt sårbare menneskehjerte stråle virker pretensiøse og falske.

Og ikke gjem deg bak maktesløshet! Du, av alle, hevdet jo å være sterk nok til å ikke trenge å bry deg om andre mennesker; den andre siden av den mynten er at du sier du er sterk nok til at andre mennesker ikke trenger bry seg om deg. Hvordan kan noen som er så mektig, en gud blant guder, være for svak til å rokke ved sin egen apati? Hva! Er du sterk nok til å være feig, men for svak til å være modig? Tror du at å svikte hver eneste gang, ved hver eneste korsvei, er gratis? Du betaler allerede prisen, for når du skal vurdere hvorvidt du makter å forandre noe som helst i det selverklært ubetydelige livet ditt, så har du et fjell av bevis på at du ikke duger.

Det samme fjellet av bevis hadde det første mennesket som pløyet et jorde, og! Hele menneskehetens historie var en blott saga om sultedød og elendighet; om et folk som var intelligente nok til å lide, men for svake til å rokke ved lidelsen. I hundretusenvis av år led mennesker meningsløse liv fylt av smerte, alle glemt, til noen endelig maktet å nekte for “Naturloven” det var at mennesket måtte flakke rundt i sult og faenskap. Om de, de mest udugelige av oss som vi enda husker, turte å utfordre sin egen gudebestemte elendighet - hva stopper deg fra å kaste ironien til side for å tre ut i livet? Og, du spør: “Hvor er mitt våpen, hvis jeg må kaste mitt skjold?” Det er din tro på mennesket! Det er din kjærlighet til deg og dine; det er ditt driv mot frihet og hatet for det onde. Du trenger ikke å beskytte deg, for fienden er svak, og fienden kan blø - drep den!